På Sydentur med Michelle (13) - topptur til Hellas’ høyeste fjell, Olympos (2917 moh.)

Jeg elsker Hellas, og jeg elsker den lille landsbyen Litochoro ved foten av Hellas’ høyeste fjell.
Og jeg elsker den lille cafeen på hovedplassen, i skyggen av trær og seilduk, full av mennesker og liv. To menn spiller gitar og synger samstemt, og nesten hele cafeen er med på sangene. På bordene hersker det et festlig kaos av vinglass, oliven, tsatsiki og gresk salat med feta. Ved siden av oss sitter det tre solbarkede menn fra Tyskand, iført tekniske t-skjorter og fjellsko, og jeg fanger opp noen alvorlige ord om fjell og vær. For meg blir denne turen spesiell, for denne gangen skal mamma bli med. Hun har ikke så mye erfaring i fjellet, men jeg har bestemt meg for at hun skal klare å komme på toppen.

Gresk jungel

Heftige tordenskrall hilser oss velkommen i det vi åpner bildøren på parkeringsplassen ved foten av Olympos. –Har du ikke sjekket værmeldingen? bjeffer mamma lettere irritert til pappa. Men jeg tror det er bare den greske sjefsguden Zeus som hilser oss velkommen, og etter en stund forsvinner torden-skyene og vi begynner å gå langsomt oppover gjennom skogen, i stekede varme og fuktig luft. Veien føles uendelig lang, insektene plager oss, men etterhvert kommer vi høyere og en lett bris tørker vekk svetten og gir behagelig kjøling. Vi krysser en bratt renne, og snart ser vi hytta noen hundre meter over oss. Bildet av en kald brus med isklumper i gir meg ekstra kraft til de siste bratte metrene.

Guddommelig utsikt

Iskaldt fjellvann plasker i bakgrunnen. Rundt de grove trebordene  sitter det slitne fjellfolk og spiser middag. Jeg har fått spaghetti og en kald sitronbrus og er mett og fornøyd. Fra terrassen til Agapitos-hytta kan jeg faktisk se helt ned til havet, og ni hundre meter over meg troner den oransjefargede fjellveggen til  Olympos i solnedgangen. Denne plassen er så nydelig, så fredelig, jeg vil at tiden stopper. Men tidsguden Chronos er ubarmhjertig, og kl 22:00 blir strømmen slått av og vi må legge oss. Tidlig neste dag spaserer vi opp til toppen av Skala. Etter en lengre betenkningspause og flere kommentarer svinger mamma seg endelig ned i den bratte rennen som man må klatre ned for å begynne traversen til Mytikas, som  toppen til Olympos heter. Til venstre og høyre for oss går det flere hundre meter rett ned, men fjellet er, heldigvis, solid og det er mange trinn og håndtak. Traversen er fort unnagjort, og snart begynner vi på den bratte veggen som fører oss opp den siste biten til toppen. En glatt og bratt plate er nøkkelpassasjen, men også her er det mange små tak og vi passerer den uten problemer.

Over grensen og litt til

– Å nei, roper mamma høyt slik at de omliggende fjellveggene kaster ekkoet tilbake flere ganger. Hun har akkurat kommet opp til fortoppen, og skjønt at hun skal klatre rett ned den skumle eggen for å komme til den virkelige toppen. – Jeg går ikke videre, fastslår hun i fortvilet tone, og til tross for at jeg forklarer at det er kun 10 minutter igjen, rører hun seg ikke fra stedet. Men jeg fortsetter, og når jeg snur meg ser jeg plutselig mamma som har kommet etter, men nå sitter hun urørlig i en vanskelig passasje. Hun tør ikke å bevege seg hverken opp eller ned, og hun roper, og jeg er glad at det ikke er mange som forstår norsk her på Olympos. Pappa sier avslappet at vi skal plukke henne opp på vei ned, men overraskende nok kommer det etter en stund en sliten skikkelse ruslende opp de siste metrene til toppvarden! Jeg er stolt av mamma, dette har ikke vært lett for henne, men når vi tar et familiebilde, er smilet tilbake og alt er glemt. Og nå er det bare å komme seg fortest mulig ned til stranden og hoppe i havet!