Dinara er et spesielt fjell for meg, fordi det er det eneste av de European Highpoints som jeg ikke besteg på første forsøk. Ikke fordi fjellet er vanskelig - Dinara ligner mest på en litt høy utgave av Blefjell - men pga en heftig mavesyke som slo meg ut under det første forsøket i sommer. Min nye skolesituasjon og pappas mangel på feriedager medførte at vi måtte vi ta bestigningen av Kroatias høyeste fjell i helgen - ut fra Oslo Gardermoen på lørdag 07:00, Split 10:15, rett inn i leiebil, direkte til Glavas (600m) hvor stien begynner. Klokken 13.00 var vi omsider klare for turen som skulle ta 4,5 timer opp langs kammen til Dinara. Til å begynne med var det sommer, med alle de kjente luktene, plantene var grønne og frodige. Men jo lenger opp vi kom, desto mer hadde høsten begynt å male landskapet med sine farger, som sto i sterk kontrast til det kritthvite kalkfjellet. En sterk vind fra øst blåste over eggen, og de siste to hundre høydemetrene kom vi opp til en linsesky som gjerne oppstår når vindhastigheten er høy og et fjell står i veien. Kaldt var det på toppen (1831m), rund null grader og en kraftig vind sørget for at oppholdet ble redusert til tiden det tok å ta noen bilder. (Artikkelen fortsetter under bildene)
En halv time senere satt vi i le bak en fjellvegg, spiste vår matpakke og nøt det storslåtte landskapet og den begynnende solnedgangen. Vi kunne ha blitt her en evighet, men et kaldt drag i luften og den kommende natten uroet oss litt. Klokken 1900 var det bekmørkt, og den siste timen måtte vi bruke hodelyktene. 20:00: avreise til Zadar, 22:15: innsjekking på hotell i sentrum av Zadar. Dødstrøtte slenger vi oss på sengene og sovner, og hadde ingen energi til å gå ut å spise. Søndag 09:45: avreise fra Zadar Airport, 12:15: ankomst Rygge. Og fremdeles har vi en stor del av helgen foran oss. Vi synes det er litt synd at vi ikke hadde mer tid i Zadar, som er en meget vakker by - men forpliktelsene roper!