Bola og god appetitt!
Fiji er kjent som luksusturistmål, med hvite strender, flotte hoteller og et hav fullt av eksotisk dyreliv. Menneskene er utrolig vennlige, og her kan man slappe skikkelig av.
Men som vanlig kjeder jeg meg litt etter noen dager i turistparadiset, og Dad og jeg besluttet å ta en liten ekspedisjon til landets indre, med mål å bestige Fijis høyeste fjell, Tomanivi.
Nå er dette ingen alpinistisk utfordring, fjellet er bare 1324m høyt, men det er ikke så enkelt å komme dit. Tidlig på morgen hentet vi vår leiebil, en Toyota Hilux med firehjulsdrift, og rundet øya inntil vi fant stikkveien til landsbyen Navai. Vel fremme i jungelen spurte vi den første beboeren vi traff: «Tomanivi?». «Komeh, komeh», svarte han, og viste oss veien til gården sin.
Navai prøver også å ta sin del av omsetningen fra turismen, og de har skjønt at noen vestlige gærninger er opptatt av å samle fjelltopper, dermed har de erklært vulkanen Tomanivi som hellig og alle som skal opp dit må ta en prat med høvdingen i bygda først. Høvdingen er verdensvant og forklarer på utmerket engelsk at vi skal gi et lite bidrag til «community», men så får vi også en guide med oss gjennom jungelen. Og etterpå skal alle sammen feire med en Kava-seremoni.
Og bra var det at vi hadde en guide med oss! Etter en halv time med vandring ble det nemlig veldig bratt og veldig mye jungel. Da var det kjekt at vår guide hadde en machete med seg, - av og til var det rett og slett ingen vei. Og det var varmt! Ikke et vindpust som kunne kjøle svetten idet vi jobbet oss oppover røtter, gjørmeskråninger og sleipe, mosegrodde kampesteiner. Etter en times tortur kom vi til fortoppen, og jobbet oss langs den bratte eggen til det lille platået som er Fijis høyeste punkt.
Nedover gikk det lettere, men ikke raskere. Guiden vår nevnte flere ganger at vi så absolutt måtte bli med på kava-seremoni. Hva i all verden er Kava?
Vi sitter i sirkel på det slitte tregulvet i høvdingens stue. Guiden knuser noe som ser ut som persillerøtter i en slags morter, og presser det hele gjennom et duk av ukjent opprinnelse og renhetsgrad. Deretter heller han saften i en stor skål, og heller på kaldt vann. Litt røring, og det hele forvandles til noe som ser ut som skittent oppvaskvann. Han tar en liten skål som er laget av skallet av en kokosnøtt og fyller det, og gir det til Dad. Som instruert klapper han i hendene, roper «Bula» og tømmer skålen med dødsforakt. Så klapper han tre ganger i hendene, roper «Mathe» og gir skålen videre til høvdingen. Rekkefølgen og hierarki er viktig her, og som jente - som forventet - får jeg skålen helt til slutt. Bula, og rett ned! Smaken likner jord, kanskje gurkemeie oppløst i vann, slett ikke så ille som det ser ut. Kava finnes i forskjellige variasjoner, avhengig av plantetype, og virkningen kan være alt fra avslappende til euforisk, til og med psykedelisk. Vi tar tre runder før solen går ned og vi må tenke på å komme oss hjem til hotellet.
Vi har tydeligvis fått Kava-variant nummer to, er veldig glade på veien hjem og stopper for alle som vandrer langs veien og spør om de har lyst til å sitte på. Bilen er full av folk, både i førerkabinen og på lasteplanet, og vi får virkelig god kontakt med lokalbefolkningen.
Vet beach-turistene egentlig hva de går glipp av?
