Værbingo
Det er alltid veldig spennende å følge med på værmeldingen på mountain-forecast.com før en stor tur. I utgangspunktet er Azorenehøytrykket ganske stabilt i mai, men jo mer vi nærmet oss avreisen, jo mørkere ble utsiktene. Et større lavtrykk skulle passere den midtre delen av Azorene akkurat de to dagene vi hadde avsatt til bestigningen av Pico, Portugals høyeste fjell. Men min nye skole med et strengt regime ifht fravær ga oss ikke noe valg, - vi måtte legge turen til Kristi Himmelfart-langhelgen.
Lurt av tåken!
Pico er en stratovulkan som hadde sitt siste utbrudd i 1740, og som varte i hele to år. Sporene etter utbruddet er synlige enda, sorte lavastein blir brukt til både hus og varmereflekterende beskyttelsesmurer for vinrankene. Med sine 2351 meter er Pico et av de få hindrene vinden treffer på sin vei over Atlanterhavet, og været kan være en utfordring. Lokalbefolkiningen har regulert fjellet: ved begynnelsen av stien må man registrere seg på parkvokternes kontor, se på en sikkerhetsvideo, betale 10 Euro og ta på et GPS armbånd. Til gjengjeld får man et sertifikat dersom man har klart å komme på toppen.
Og i dag har de stengt fjellet! Med forferdelse ser vi på tauene som stenger tilgangen til stien som fører oppover i tåkehavet. Men tett tåke kan også være en fordel, spesielt når man skal slippe unna pågående parkvoktere, og vi bestemmer oss for å prøve. Vi klatrer over tauene og følger en veldefinert sti og sniker oss forsiktig oppover. Til å begynne med er vi i le, men etter en sving setter vinden inn med full kraft. Heldigvis er den jevn, og vi kan utligne effekten med vår balanse. Etterhvert åpner skydekket seg, og vi ser flere av de berømte 45 trepålene som markerer veien opp til toppen som troner 800 meter over våre hoder.
Det gjelder å holde seg på bena
Vinden blir kraftigere og kraftigere, og etter en stund kommer vi til kraterkanten. Vi blir overrasket av et vindkast med sinnsyk kraft, og kaster oss ned på bakken. Var dette slutten på turen? Må vi snu nå? Vi hviler noen øyeblikk og vurderer neste steg. Vi må gjennom krateret og klatre opp ca 100 meter på toppen av Piquinho, som er en slags vulkan i vulkanen, ikke så høy, men ganske bratt og utsatt for været. Det kan være for farlig med den sterke vinden. Men vi bestemmer oss og sklir forsikting ned mot kraterbunnen, og gudskjelov: vinden minsker.
Lettet krysser vi krateret og runder vulkankjeglen slik at vi kommer til den vindstille siden og klatrer oppover i bratt og ustabilt fjell. På en fjellhylle rett under toppen, med kanaler som leverer varm luft fra vulkanens indre, feirer vi bestigningen noen biter sjokolade. Skydekket letter og i det fjerne kan man skimte atlanterhavskysten. Vi stikker våre hoder opp for å ta et toppbilde, men den sterke vinden tvinger oss tilbake til den beskyttede fjellhyllen. Vi krabber oppover til varden som markerer toppen og tar toppbildene i sittende stilling denne gangen...
Heftig natur
Over våre hoder har en linsesky lagt seg som et lokk over hele scenen. Linseskyer dannes når kraftige vinder treffer et hinder, og i motsetning til vanlige skyer er disse statiske. Ofte ligner de på UFO-er, pagoder eller kinahatter, og er ganske spektakulære å se på. Jeg har respekt for linseskyer, og jeg husker at erfarne fjellfolk har sagt at man ikke skal gå inn i en. Jeg skjønner at vi er bare besøkende her i dag, og at vi er heldige som får lov å oppleve et slikt naturfenomen på nært hold - i vindstille... Men man skal aldri undervurdere et fjell, dette ble vi minnet på da pappa vrikket ankelen så kraftig på vei ned at vi brukte en halv evighet tilbake til bilen. Vi avslutter turen med en utsøkt middag bestående av fersk atlanterhavsfisk og lokale råvarer på den fantastiske restauranten på hotellet "Aldeie da Fonte".
