Moldova og Bălănești Hill

Sovjetsjarm på toget

Det går ikke noe direkte fly fra Norge til Moldova,  så vi bestemte oss for å fly til Bucuresti og ta nattoget til Moldova derfra. Selvsagt var det umulig å bestille billetter via internett, men vi var heldige og fikk billetter på første klasse, med to-manns sovekupe og det hele.

Jernbanesystemet i Romania er ganske velutviklet og pålitelig, men da det moldovske toget vårt tuslet inn på stasjonen, trodde vi at vi skulle være med på en veterantur, sponset av det tekniske museet i Bucuresti. Første klasse betydde i dette tilfellet trange, smale, harde seter, gardiner og tepper fra etterkrigstiden, og en streng konduktør som passet på at vi ikke fotograferte på feil sted. Men jeg elsker å kjøre tog, og jeg synes det er spennende å oppleve ting som er annerledes.

Vi ankommer grensen til Moldova midt på natten, og vognene blir koblet fra hverandre og løftet opp. Hjulene blir tatt av, og nye blir satt på - det er bredere skinner i Moldova. Tolleren fra Moldova ser de hviterussiske, ukrainske og russiske stemplene i passet mitt og er skuffet når jeg forklarer at jeg allikevel ikke snakker russisk. De siste hundre kilometerne etter grensen kjører toget i skritt-tempo, hjulene skriker og bråker noe forferdelig, og jeg ser den ene og andre råtne sville dukke opp mellom skinnene. Uten avsporing kommer vi frem til den eksotiske sentralstasjonen i Chișinău

Det koker i Chișinău

Lamslått ser jeg på det skitne pleddet den gamle kvinnen har bredt ut foran seg på fortauet. En flekkete, gammel treningsbukse, to brukte 10mm bolter og en gammel kjele er pent og pyntelig plassert for å fylle ut plassen og gi et inntrykk av bra vareutvalg - uten den minste sjanse til å kamuflere desperasjonen som har frembragt denne forretningsmodellen. Hun er ikke alene, på en gate, like stor og bred som Karl Johan i Oslo, er det tusenvis av fortvilede privatpersoner som prøver å skaffe seg en inntekt ved å selge ting som vi i Norge hadde kastet for lenge, lenge siden. Hva i all verden er dette?

Moldova ligger inneklemt mellom Romania og Ukraina, og som om det ikke er nok, har en lang stripe langs den østre bredden av elven Dnjestr erklært seg uavhengig under navnet Transnistria. Tiden etter oppløsningen av Sovjetunionen har ikke vært lett, men den aktuelle krisen ble utløst av gigantisk banksvindel, hvor regjeringen og forretningsmenn kontrollerte bankene og ga lån til selskaper som de selv eide. Til slutt forsvant det en milliard (!) dollar og bankene ble reddet med skattepenger for å forhindre en total kollaps av landets økonomi.

Og hva i all verden er dette her? En stor teltby rett foran parlamentet? Og det ser ut til at de har bodd her lenge, noen telt er isolert med tykke isoporplater, noen har ovnsrør stikkende ut av toppen, og alt er omkranset av utallige bannere, - noen ord som "Mafia" er lett å forstå. Det ligner litt på bildene jeg har sett fra Maidan i Kiev, selv om det er fredelig akkurat nå. "Det store kuppet har ødelagt landet", kommenterer en aktivist på gebrokkent engelsk, "vår valuta ble devaluert, prisene har steget volsomt, skattene har blitt høyere. Det er vi som må betale regningen. Se på alle de fattige menneskene i gatene! De som har begått forbrytelsen har aldri blitt straffet!" Jeg regner med at han blir her inntil de skyldige blir tatt og det blir utskrevet nyvalg - ellers  havner han i fengsel når plassen blir ryddet med makt...

Gøy på landet - en reise tilbake i tid

Utfordringen ved å bestige Moldovas høyeste punkt  (430m) er å finne frem til begynnelsen av stien. Forskjellige kilder beskriver forskjellige veier, så jeg bestemte meg å finne min egen rute med hjelp av et kart lastet ned via Alpine Quest Appen, og kombinert med satelittbilder fra internett kom jeg frem til at en U-sving i landsbyen Bălănești burde være et bra utgangspunkt for turen. Leiebilmarkedet i Moldova er ganske ungt, og vi hadde fått tak i den eneste bilen SIxt hadde til rådighet, en Ford Fiesta sedan med masse påmontert stæsj, hele firmaets stolthet. Denne ble nå maltraktert over grusveier og gennom gjørme, gjennom sovende, gammeldagse landsbygder med hester, hunder og barn uten mobiltelefon i gatene.

Vel fremme på "torget" i Bălănești hilser bygdehøvdigen oss velkommen, han snakker i vei på moldovisk, men ut fra kroppsspråket forstår jeg at det har ett eller annet med å spise og sove å gjøre. Vi forklarer på norsk at vi skal bestige Moldovas høyeste punkt, og han forstår sikkert det også når vi begyner å tusle oppover den gjørmete traktorstien som skal lede til en radiomast som markerer toppen. Det er nesten tohundre høydemetere å forsere, og jeg er stolt av rutevalget. Oppe på topplatået er det faktisk to radiomaster... for å være hundre prosent sikker på at jeg har vært på det høyeste punktet, tar jeg toppbildet foran begge.

Tilbake i Chișinău sjekker vi inn på Hotel Chișinău, en koloss fra sovjettiden, og som ikke har blitt pusset opp siden. Men personalet er kjempehyggelige og hjelpsomme, vi får gratis oppgradering til en slags presidentsuite med utsikt over Chișinău's hovedavenue. En spasertur gjennom dårlig belyste gater og et besøk på oligark-luksusrestauranten Mezzo på Berd's designhotel  avrunder en reise hvor fjellet ikke var det som gjorde mest inntrykk.