Vanlige familier tar taubanen til Tysklands høyeste fjell - men hvem sier at vi er en vanlig familie?
Pennen iført av Michelle Amundsen (13)
Instruksjonene
Etter at mamma hadde en tøff utfordring på toppen av Olympos i Hellas tidligere i sommer, ble det i familierådet besluttet at den neste turen skulle bli bedre tilpasset henne. Men jeg er en fjellgeit og elsker isbreer, klatrestier og nye utfordringer. Etter lange diskusjoner og motstridende interesser hadde pappa en genial idé: et race! Utgangspunktet er Höllentalangerhütte i Garmisch (1379m). Derfra fører den klassiske Höllental-klatrestien over 1600 høydemetere via en isbre og en lang og vanskelig Via Ferrata til toppen. Dette er en rute som er perfekt for pappa og meg. Mamma skulle gå ned Höllentalkløfta, ta toget til den andre siden av fjellet og ta den noe lettere klatrestien fra Zugspitsplatt til toppen. Kl 0700 på morgenen sto vi pakket og klare foran hytta - klar, ferdig, gå!
Mammas logg, 09:00, Hammersbach, 790m
Det var jo ganske ensomt å gå ned gjennom Höllentalkløfta tidlig på morgenen. Men jeg visste jo at det finnes en koselig cafe nede ved togstasjonen. Snart står en dampende cappuccino foran meg på bordet, og i ro og fred planlegger jeg mine neste trekk. Jeg gleder meg faktisk til togturen med den klassiske Zugspitzbahn, som skal hjelpe meg å forsere de første 1500 høydemeterne. Deretter blir det litt uforutsigbart og spennende, for jeg må finne veien helt alene. Motehensyn blir ofret, og med min blå dunjakke og grove sko glir jeg snart rett inn i fjellvandrermiljøet.
Michelles logg, 11:00, Höllental isbre, 2400m
Jeg sitter på kanten av Höllentalbreen og tar på meg stegjernene. Langt under meg kan jeg såvidt skimte hytta hvor vi startet i dag tidlig. Så langt har det vært utrolig varmt, og jeg har allerede drukket opp alt vannet. Men den kalde brisen som kommer ned fra breen gir en velkommen avkjøling. Mobilen min viser at det er ingen dekning, men ifølge mine beregninger må mamma være på toget nå. Allerede herfra kan jeg se den loddrette passasjen som markerer begynnelsen av klatrestien. I og med at mamma har en mye kortere rute, må vi være raske!
Mammas logg, 13:00, Zugspitzgrat 2700m
Jeg er glad at jeg er ferdig med den bratte grusrennen som fører opp til Zugspitzeggen. Det er ikke mange som velger og gå denne veien, i og med at man også kan ta taubanen. Jeg er snart på toppen, som ser ut som en småby med sine taubanestasjoner og restauranter som lover kald drikke, god og solid alpemat samt caffè latte. Har ikke hørt noe fra Michelle, men jeg stoler på hennes ferdigheter og at alt går bra. Jeg skal lete etter dem på toppen. Men også jeg må holde konsentrasjonen oppe de siste metrene, her går det laaangt ned på begge sider!
Michelles logg, 14:30, ved toppen av Zugspitze, 2940m
Ingen mobildekning her heller! Og dette til tross for at det står en diger telefonantenne på toppen av Zugspitze. Etter to timer med morsom og utfordrende klatring har vi ikke så langt igjen. 20 meter over oss troner den markante toppen med sitt gullkors, og rett foran oss ser vi stien som kommer opp fra den andre siden hvor alle restaurantene er. Jeg er så spent hvor mamma er, og hvem som kommer opp først. Febrilsk ser jeg ned på mobilen min og prøver å sende enda en tekstmelding, og ser knapt nok den blonde luggen og den blå dunjakken som sier 'Hei!' til meg. Forfjamset ser jeg opp, og helt ut av meg av glede faller jeg i armene til mamma. Utrolig, men vi har kommet opp helt likt! Hånd i hånd og smilende går vi de siste metrene til toppen.
