Undervurder aldri et fjell! Undervurder heller ikke Midzor, som likner mest på en 2000m høy, litt bratt utgave av en ås fra den populære barneserien Teletubbies.
Og stol aldri på værmeldingen...
Alt begynte så fint: værmeldingen på Mountain-Forecast.com viste 25km/t vind og noen få skyer, og fulle av optimisme gledet vi oss til en koselig tur i fint vintervær. Vel fremme på Stara Planina prøvde vi å finne alle de skiheisene som var tegnet inn på kartet vårt, men det viste seg at det kun var et prosjektkart, og to tredjedeler av banene eksisterte rett og slett ikke enda. Dermed ble det ingen skitur, og vi hentet frem fjellstøvler og ryggsekkene og lette etter begynnelsen av stien opp til Serbias høyeste punkt. Etter våre beregninger hadde vi en 5 timers tur foran oss, 16km i relativt lett terreng, og med fin utsikt.
Tidspakten
"Ser du de gresstuene foran der? Husk retningen, og når vi er der, så tar vi en ny sjekk på kursen!" sier pappa, og vi tusler langsomt gjennon snøen uten å se noe særlig i den tette tåken som siger inn. Terrenget blir brattere, og mange steder har isen kommet frem. "Dette her blir for farlig, og vi tar på stegjern". Snøfonner og isplater gjør livet anstrengende for oss, og fremdriften er langsom. Vi har satt oss en grense til 15:00 for å nå toppen, ellers må vi snu - noe jeg hater! Men ingen av oss ser på klokken, og ingen av oss minner den andre på å sjekke tiden, vi har en slags hemmelig pakt. Og da endelig toppmarkeringen dukker opp rett foran oss, har vi bare en time med dagslys igjen.
Reddet av mobilen
Vi blir ikke lenge på toppen, og etter noen raske toppbilder går vi tilbake ved å følge våre egne spor, men vinden har nå økt til stiv kuling, snøkrystaller pisker i ansiktet mitt, sporene er borte og sikten er null. Etter en stund blir det også mørkt, og vi har følelsen at vi går i sirkel. "Jeg håper virkelig at GPS'en viser riktig posisjon nå" nevner pappa og prøver å ikke virke bekymret. Men det er nok lys fra hodelykten hans til at jeg kan se at han ikke er så flink til dette. Vi starter opp "Alpine Quest" navigasjonsprogrammet igjen, og heldigvis viser pilen oss nå hvilken retning vi må gå for å komme tilbake til ruten. I to timer tusler vi langsomt over eggen og nedover, i en lyskjegle som ikke rekker lenger enn to skritt frem, og blikkene festet til GPS'en foran brystet. Jeg forestiller meg hva vi hadde gjort dersom GPS'en hadde sluttet å virke, men tanken på en varm hotellseng i basecamp-byen Nis virker atskillig mer fristende, og holder meg gående.
Vinterbestigninger er noe helt for seg selv
Etter åtte timer er vi endelig ved bilen, tilbake fra vår "European Highpoint" nr 40, sultne, våte, trøtte.. men stolte av at vi klarer oss selv om forholdene er vanskelige!
