Michelle Amundsen forteller her fra sin traversering av Vest-Europas høyeste fjell

Drømmer og planer
Enhver fjellklatrer med respekt for seg selv skal engang i sitt liv opp på Vest-Europas høyeste fjell. Med 4810 m er det ganske høyt, og det kreves god kondisjon og akklimatisering. Og en god plan, og for ikke å glemme godt vær. Og gode snøforhold. og, og, og... Pappa har prøvd to ganger uten å lykkes, og denne gangen har han ringt Tobias, som allerede har vært med oss på Grossglockner i Østerrike i fjor. Utgangspunktet for en intens uke i alpene er Zermatt i Sveits, og vi gleder oss til nye opplevelser.

Til topps på Monte Rosa (4645 m)
Etter en rask akklimatiseringstur til Breithorn (4164 m) flytter vi oss over til den ultramoderne Monte Rosa hytta. Den er bygd etter selvforsyningsprinsippet, et gigantisk solpanelanlegg produserer strøm, og avløpsvannet blir resirkulert.Morsomme og hyggelige ansatte og god mat samt dusjmuligheter gjør de neste tre dagene til en ren fornøyelse. Den siste testen før Mont Blanc er bestigningen av Dufourspitze, som er det høyeste fjellet i Sveits. Med en høydeforskjell på 1800 m er det en av de lengste turene i Zermatt-området, og etter syv slitsomme timer står vi på toppen, fornøyd og med alle de andre fjellene under oss. På vei ned gir en snøbro etter, og pappa kaster seg forover for å unngå å falle ned i bresprekken. Jeg tror ølen hans smaker ekstra godt i dag.(Artikkelen fortsetter under bildene)

Livredning på Mont Maudit
Jeg står på terrassen til Cosmique-hytta, solen farger de oppsprukne brehengene til Tacul og Maudit-fjellet i alle nyanser av oransje. Luften er stille, og jeg kan såvidt se den bratte stien som vi skal følge i natt. Ingen spor etter dramaet som utspilte seg her i fjor, hvor ni klatrere døde i et snøras. Alt er fredelig og trygt, og ingenting kan skje her. I morgen skal jeg på toppen av Mont Blanc, og spenningen stiger.Syv timer senere står jeg på en fjellknaus midt i den stupbratte Col du Maudit, en 100 m høy isvegg. Jeg hører hektisk skraping av stegjern og et kort skrekkfullt rop, snur meg og ser en mann skli nedover. I aller siste sekund får han tak i tauet mitt, ruller rundt, slår ansiktet i isen, og stopper bratt opp. Vi henger han og klatrepartneren hans inn i tauet vårt og drar dem opp på trygg grunn.(Artikkelen fortsetter under bildene)

På toppen av Alpene

Våre nye venner som vi har reddet, viser seg å være fra Bulgaria, og etter noen bilder og «thank you, thank you» setter vi kurs mot toppen igjen. Vinden blir sterkere og sterkere, og vi kjemper oss oppover med langsomme skritt og lange pustedrag. Jeg blir sliten og må gi alt jeg har av vilje og kraft. Klokken ni kan vi endelig se ned på Chamonix, vel vitende at det er 27 grader nede i dalen, og -10 grader hos oss på toppen. Stor lettelse og glede blir fort erstattet av småfrysing og skjelving, vi tar noen raske bilder, og snart er vi på vei ned den andre siden av fjellet og passerer den bratte Bosses-eggen.Snøforholdene er perfekte, men lenger nede kommer tåke sigende inn og vi må navigere oss den siste biten til Gouter-hytta (3817 m) med GPS. Vel fremme får vi kald brus, en utmerket middag og en varm seng.(Artikkelen fortsetter under bildene)

Avskjedshilsen fra Mont Blanc

Som siste hinder på vei til dalen venter den beryktede Grand Col rennen på oss i dag. Jeg har hørt mye om den, om de hyppige steinrasene og snørasene, 94 mennesker har dødd i denne passasjen siden 1994, og skal vi ikke bli en del av statistikken, må vi være raske. Men alt er rolig og stille i dag. Vi tar på stegjern og løper nærmest over til den andre siden. Vi puster ut, alt spenning er borte, for nå er vi trygt nede. Plutselig buldrer og bråker det i fjellsiden, og et kaos av kampestein, snø og grus raser ned over det stedet vi har passert for ti minutter siden. Fjellklatrere spretter i alle retninger, og svære steinblokker lander mellom dem. Men ingen har blitt truffet denne gangen, og vi puster lettet ut en gang til. Med blandede følelser ser vi en aller siste gang tilbake opp på Mont Blanc.