Som sagt, har en hver «European Highpoint» sin egen, spesielle utfordring. Når det gjelder Hviterussland, så var utfordringen å skaffe seg visum og organisere hele reisen. Den nærmeste Hviterussiske ambassaden er i Helsinki, og som turist trenger man en invitasjon eller en forhåndsorganisert reise kjøpt av et godkjent, hviterussisk reisebyrå. Alt dette tar tid og koster penger. Dessuten bestemte vi oss for å bruke Vilnius som utgangspunkt og ta toget derfra til Minsk – men billetter kan ikke kjøpes via Internett. Så til slutt kom det noen togbilletter i posten - de liknet mest på aksjebrev, med hologram og det hele. Men menneskene var hjelpsomme og hyggelige, jeg tror bare at de er overnøyaktige av natur…
Senest da tollen på toget sjekket våre pass med lupe, så skjønte vi at det ikke er mange turister som velger denne veien til Minsk. Selveste byen var en positiv overraskelse, med store, brede gater, og fantastiske bygninger. Vi bodde på «Monastyrsky Hotel», et ombygd kloster, midt sentrum av byen. To dager gikk med kos på cafe, restauranter og TNT-rockeklubben, og menneskene vi møtte var forsiktig-hyggelige. Høydepunktet var lørdagskvelden på Bolsjoj-operaen, hvor vi så på Tchaikovsky’s opera «Iolanta», en fantastisk opplevelse, også når man i utgangspunktet ikke liker klassisk musikk.
Selveste fjellturen til det høyeste punktet i Hviterussland besto av en to timers drosjetur, og utfordringen var å finne åsen. Drosjesjåføren trodde nok at vi var noen skikkelige nerder, men han tok det med et smil.
I og med at vi hadde noen timer i Vilnius før vi dro til flyplassen og hjem, leide vi en bil og dro til Litauens høyeste punkt. Den ligger rett ved grensen til Hviterussland, og på selveste åstoppen står det et utsiktstårn i tre. En utmerket italiensk lunsj i sentrum av Vilnius var en verdig avslutning på en ikke alt for sporty reise!
