Kebnekaise har ikke akkurat rykte på seg å være et vanskelig fjell å bestige, så vi brukte en god del tid på planleggingen for å finne en mer spennende rute enn Vestleden, som er standardruten. Planen var å traversere fjellet via Halspasset og Nordtoppen, og gå ned via Østleden og via ferrata'en der. Men noen turer skal være vanskelige. Det begynte med at vi kom veldig sent til Nikkaluokta hvor stien til Kebnekaise Fjellstasjon starter. Vi ville komme frem til hytta først langt utpå kvelden, men så oppdaget vi at det var mulig å fly inn med helikopter. I og med at ingen av oss hadde fløyet helikopter før, gjorde vi det, og det var fantastisk! Fantastisk var også treretters-middagen på Fjellstasjonen. Mindre oppløftende var værmeldingen for neste dag. Lett regn hele dagen med noen få timer opphold. I og med at Halspasset er ganske teknisk klatring som helst bør gjennomføres når det er gunstige værforhold, bestemte vi oss for å ta Østre leden. Kaldt var det hele turen. Sikten var lik null hele veien, tåken var delvis så tett at vi ikke så neste markering på stien. Vi fant rett og slett ikke veikrysset hvor Østre- og Vestre leden skiller lag, og havnet på sistnevnte. Store kampesteiner hele veien, og ruten var lang! Det var regn hele tiden, og temperaturen var rundt null grader.(Artikkelen fortsetter under bildene)
Og så kom vinden! Skalljakkene hjalp ikke mot fuktigheten og kulden kom helt inn til huden. Vi måtte holde oss i bevegelse hele tiden. To tyske jenter kom imot oss og sa at de hadde gitt opp. Pappa vurderte det samme, men jeg hadde lyst til å prøve litt til. Ikke minst fordi jeg ikke liker å stå opp så tidlig to netter på rad! Og vi var heldige. Vinden løyet, pappa hadde en tynn dunjakke som han brukte som siste tørre lag, og ble varmere. Oppe på topphytta gikk vi feil vei, noe som kostet oss en time. Men så langt nord er dagene lange på sommeren, og vi forsetter, hangler oss fra markering til markering på noe som må være topplatået. Plutselig står vi foran en gigantisk snøhaug og jeg skjønner at dette må være toppen. Endelig litt spennende terreng, og så står vi på den smale, lille sydtoppen til Kebnekaise. Men bortsett fra tåke ser vi ingenting. Vi er de eneste som når toppen denne dagen, til og med de guidede gruppene måtte snu. Fornøyd setter jeg meg på rumpa og sklir ned den bratte snøbakken som fører ned til topplatået, på vei mot mitt neste eventyr, bestigningen av Halti i Finland!