Med sine 14 år og 19 dager er Michelle Amundsen den yngste jenta som har besteget Aconcagua. Her forteller hun selv om sitt fjelleventyr. Det er krydret med glede, dramatikk, håp, slit og suksess.

 

Verdens største biff

Selv om klokken viser 23:00, fyller folk opp bordene på uterestaurantene og overalt er kokkene travelt opptatt med å snurre kjøttstykker på de digre grillene. Jeg suger atmosfæren til meg, nyter den korte utflukten til sommeren i byen Mendoza i Argentina, vel vitende at tre tøffe uker venter på meg på vei til den høyeste toppen på den vestlige halvkule. Aconcagua er nesten 7000 m høy, og jeg har aldri vært høyere enn 6.500 m før. Jeg er på vei til å utforske nytt land. “Lomos” sier kelneren og setter et fat med en biff av bibliske dimensjoner foran meg på bordet. Med hver saftig bit blir bekymringene mindre og mindre.(Artikkelen fortsetter under bildene)

Teltrefleksjoner

Nå har vi vært 10 dager på tur i Andesfjellene, og jobbet oss langsomt oppover de forskjellige campene helt til Nido de Condores på 5.500 m. Jeg har god tid, kveldene er lange. Her er det ingen Internet med Snapchat, Instagram og Kik som kjemper om oppmerksomheten min. Og jeg savner det ikke engang. Det vil si jeg savner venninnene mine, men her gjelder det først og fremst å oppfylle basisbehov som vann, mat og holde seg varm. Hvorfor gjør jeg det? Alle brenner for noe, eller burde i hvert fall det. Jeg elsker naturen, og jeg er vokst opp med Alpene og slalom og fjellturer. Men jeg er også ganske feminin, sier pappa, med sminke, klær og shopping. Ekspedisjonen er en fin kontrast til det vanlige livet, og jeg ser ting på avstand. Og så er det det med mestring, å klare en vanskelig oppgave. I utgangspunktet er det jo få som elsker å slite seg ut helt til den siste rest av energi man har i kroppen. Men det er ubeskrivelig å stå på toppen, det går nesten ikke an å forklare det, man må oppleve det selv.(Artikkelen fortsetter under bildene)

Dramatisk toppforsøk

Kan man gå opp en trapp, så klarer man også Aconcagua, sier noen. Men til tross for en teknisk enkel rute er det kun 35% av alle som forsøker seg som kommer til toppen. For det lurer en helt annen fare på veien som vi skulle få oppleve på nært hold. “You turn around” bjeffer guiden Paula aggresivt til oss. Det er toppdagen, og vi har kommet opp til 6400m, været er fint, jeg er i god form, og vi forstår ingenting. Motvillig snur vi og tråkker tilbake til campen. Må vi avskrive toppen? Jeg er sååå skuffet! Jeg hater Paula! Vi legger oss i teltet, og etter to timer blir vi vekket av fjellredningstjenesten. “Your guide is very sick, get up!” Paula har fått hjerneødem, en potensiell livsfarlig tilstand av høydesyke. Aha! Dette forklarer personlighetsforandringen og den rare avgjørelsen! To andre fjellguider beslutter å bestille redningshelikopter, og plutselig er vi helt alene på 6000 meters høyde. Trøtte fra toppforsøket og uten videre plan. Dette klarer vi aldri…
Pappa har omsider funnet noen som har satellitt-telefon. Vi blir stilt foran valget å gå ned eller å vente på en annen gruppe som skulle forsøke seg på toppen neste dag. Ingen lett avgjørelse, vi er veldig slitne, men vi blir! I løpet av natten passerer en snøstorm over Aconcagua, og gruslandskapet viser seg som et nydelig vintereventyr når vi blir vekket kl 05:00.(Artikkelen fortsetter under bildene)

Aldri, aldri gi opp!

Vi kommer ikke ordentlig i gang, og jeg går langsomst av alle i gruppen. Jeg har så lyst til å snu, men jeg vil ikke skuffe pappa, så jeg går videre. Senere forteller pappa at han hadde det like vondt, og at han også ville snu, men at han ikke ville ødelegge for meg. Snakk om gjensidig avhengighet! Det er tungt å tråkke gjennom 40 cm nysnø, og vi tar på stegjern for å skli mindre. Etter hvert kommer solen og varmer oss opp, og etter en lang pause med rosiner og nøtter har vi plutselig masse krefter igjen. Vi leder gruppen gjennom den bratte Canaleta-rennen opp til toppen. Jeg har tårer i øyene. Alle de anstrengelsene, all den treningen, alle tilbakeslag! Vi omfavner hverandre og nyter tiden!