50 år tilbake i tid
Helt opplagt er det ingen før oss som har tenkt på å bestige det høyeste fjellet i Ukraina med Sighetu i Romania som utgangspunkt. Elven Tisla skiller to verdener, det skjønte vi fort etter å ha krysset grensebroen til Ukraina til fots. Ingen buss, ingen taxi, ingen minibank, og ingen snakker engelsk. Vi har ikke noe annet valg enn å ta ryggsekkene våre og gå mot det vi tror er neste sentrum. Gudskjelov har pappa oppdatert sin Nokia 1520 med ukrainsk kart, som viser stedet vi skal til med kyrilliske bokstaver.
Det er kun 111km til Vorokhta, men for øyeblikket virker det som om det er like langt borte som månen. Taxi finnes det ikke, så vi går noen kilometer til neste bensinstasjon, hvor noen der snakker litt tysk, og har en venn som har bil. Vennen snakker verken engelsk eller tysk, men vi viser stedet vi skal på kartet og tar frem noen Eurosedler, og snart er vi på vei over fylkesveien som ikke har blitt reparert siden sovjettiden. Vel fremme i Vorokhta er det umulig å drive opp et hotell, men vår sjåfør ordner et privat rom hos en familie.
Feilnavigasjon og dobbelbestigning
Å bestige Hoverla er ganske populært blant ukrainere, og mange har caps i fargene til det ukrainske flagget og flagg med seg - patriotisme står sterk i den krigslignende situasjonen landet befinner seg i. Men her er det rolig og trygt mens borgerkrigen herjer 1000km lenger øst. Her er det ingen turister, og vi hører kun russisk/ukrainsk rundt oss.
Selve bestigningen er en to timers lett og nesten kjedelig vandretur, først gjennom tett skog og så opp en Teletubby-lignende åstopp. Været er fantastisk, og vi nyter det, spesielt etter den kalde og tåkete opplevelsen på Moldoveanu. På toppen synger ukrainerne nasjonalsangen og vaier med flaggene sine. Vi holder en lav profil.
Vi er tidlig ute og har god tid. Derfor beslutter vi å traversere fjellet, noe som kartet vi hadde antydet var mulig. Etter to timer sjekker vi kompasset og begynner å lure på hvorfor stien fremdeles ikke går i riktig retning, pappa tar den meget upopulære avgjørelsen at vi må tilbake til toppen og gå ned samme vei vi kom opp. Jeg protesterer og er så irritert at jeg går løper alene foran hele veien venter nede på parkeringsplassen. Men etter noen kalde drikker glemmer vi oppstyret og konsentrerer oss om å komme oss tilbake til Romania før natten. En drosjesjåfør som løfter hatten hver gang han passerer en kirke slipper oss av på grensestasjonen, og snart koser vi oss med en smakfull pizza på torvet i Sigethu.
