Arusha
Luften er fuktig, full av ukjente lukter, og jeg forestiller meg passende fugler til alle de rare skrikene som jeg hører i bakgrunnen. Jeg ser utover de frodige bananplantene i hagen til den lille brune apekatten som klatrer forsiktig ned fra palmen sin. Høyt oppe rundt krateret til Vulkanen Meru samler det seg mørke, tunge skyer, og av og til kan jeg høre tordenskrall i det fjerne. Etter en lang busstur over høysletten mellom Kenya og Tanzania har jeg kommet frem til Arusha Safari Lodge, et paradisisk landsted som blir drevet av et  ungt engelsk par. Jeg er i Afrika. Mitt Afrika!

Meru walking safari
Ingenting haster. Det er regnskogen som bestemmer tempoet. Vi står foran et stort, råttent tre som har veltet og blokkerer veien for terrengbilen vår. En liten sort mann bearbeider den store stammen med en buskkniv, men alt han oppnår er noen små riper i barken. Vi går til fots videre oppover fjellsiden gjennom tett jungel, og ser knapt nok hvor vi setter føttene våre. Finnes det slanger? Finnes det giftige edderkopper? Foran oss går en parkvokter med  ladd gevær, vi ser bøffelspor og sjirafflort. En gjeng Colobusaper med lang sort og hvit pels krysser vår vei i trærne ovenfor oss, en av dem mister taket idet grenen han hopper på knekker, og han bråker noe forferdelig. Plutselig åpner skogen seg, og foran meg ligger det frodige krateret til mount Meru og den 2000 meter høye kraterveggen. Vi spiser lunsj under et hellig tre midt i krateret, hvor Meru-folket samler seg hvert år for å takke regngudene. Lysende grønn lav henger ned fra treet i lange striper og beveger seg i vinden som tusen armer.

Oppbrudd
Jeg hilser på Helen fra Notodden, smilende og vennlig, glad i fjellet, men aldri vært høyere enn 2000 meter. Arbeidsjern og to nydelige barn hjemme, snill og tøff samtidig - jeg tror hun kommer til å klare toppen. De to andre som skulle ha vært med opp på Kilimanjaro måtte avlyse i siste øyeblikk, så da blir det bare tre personer i gruppen vår. På Morum Barrier gate treffer vi de som skal hjelpe oss på den 9 dager lange teltturen. Bernard, som er hovedguide, de tre hjelpeguidene Gaudence, James og Charles, to kokker og 21 bærere, alle sammen fra Tanzania. Jambo Bwana! (”Hei” – på swahili).

Respect the mountain
Forrige natt har det vært en snøstorm, og i dag blåser det kraftig vind som rister i kjøkkenteltet. Det er den fjerde dagen på turen rundt den nordre siden av Kilimanjaro, og vi har overnattet på Moir Camp på 4200m. Akklimatiseringen går bra, av og til føler jeg litt trykk i hodet, men både Helen, pappa og jeg er i god form, og vi går etappene mye raskere enn den oppgitte tiden. Etter all sannsynlighet kommer vi til å ha bra vær på toppdagen, snøstormer på denne tiden av året er sjeldne. Som verdens høyeste frittstående fjell brygger Kilimanjaro sitt eget vær, sier guidene. Noen sier Kilimanjaro er et enkelt fjell å bestige, men jeg hører mange historier om folk som måtte snu, til og med om folk som døde av høydesyke. Jeg er ikke redd, men jeg lytter til kroppen min og respekterer fjellet.

Luksuscamping
For første gang kan vi gå i t-shirt i dag. Det er dagen før dagen, og en lett vind blåser varm, oksygenrik luft opp til oss fra de kenyanske slettene. Etter den korte etappen fra Bofu Camp til Third Caves Camp har vi hele ettermiddagen fri og vi klatrer opp på en stor steinblokk og soler oss. Vi har fått nye forsyninger av frukt og grønnsaker fra dalen, og kokken vår har tilberedt den rene festmiddagen. Som alltid passer de veldig på at vi vasker hendene før maten.”Eat, drink! You have to be strong for tomorrow!”, hører vi til stadighet. Senere på kvelden forteller Helen om livet sitt hjemme, og vi prater så mye at vi glemmer tiden og legger oss alt for sent. Jeg har blitt glad i teltet mitt, i den oppblåsbare madrassen min, og i soveposen min. Lukker jeg glidelåsen, så er jeg varm og føler meg hjemme.

Ingenting gratis
Tidlig på ettermiddagen kommer vi til Kibo Hut som ligger på 4700m. Her kommer hovedruten inn, Coca Cola ruten, hvor man overnatter på hytter og hvor man får kjøpt brus hele veien opp. Og gjett om vi kjøpte en iskald Cola? Vi slår opp teltet og prøver å sove litt, for vi må opp midt på natten for å nå toppen. Vinden, som har blitt kraftig igjen, rister i teltduken. Jeg går ut til toaletteltet og oppdager at det har begynt å snø. ”Ikke nååå!” tenker jeg når jeg lukker soveposen. Kanskje Kilimanjaro ikke har lyst at vi går opp på toppen? Er dette normalt? It is nothing, sier Bernard. This does not happen very often, sier Gaudence.

Tung natt til toppen
Klokken 2400 blir vi vekket med te og havregrøt. Det har stormet og snødd hele natten, og landskapet er ikke til å kjenne igjen. Vi dobbeltsjekker at vi har med alt, skrur på hodelyktene og store, sterke Gaudence tråkker som førstemann gjennom den 30cm dype nysnøen. Som et perlekjede ser vi hodelyktene til andre fjellklatrere langt oppe i kraterskråningen. Jeg er trøtt, jeg er ikke vant til å sove så lite, men jeg tråkker i sporene, en fot foran den andre. Underveis passerer vi flere grupper, noen av de ser veldig slitne ut. Alt går veldig langsomt. Gaudence må stoppe flere ganger for å orientere seg. Under fjellstøvlene mine klumper snøen seg, og i det bratte terrenget går jeg et skritt og sklir et halvt skritt tilbake. Dette er utrolig anstrengende, og vi trenger mer tid enn planlagt. Solen går opp og det har sluttet å snø, men det blåser en iskald vind. Fremdeles er det noen hundre høydemetere til Gilmans Point, selveste kraterkanten. Gaudence oppmuntrer meg hele tiden, han må være sliten selv, han ledet hele veien. Jeg ser kun på føttene foran, alt går automatisk. Jeg er trøtt, så trøtt, men jeg vil opp. Ti skritt og pause. Neste ti skritt og pause. Tiden står stille. Gi opp? Aldri! Etter en endeløs tid flater plutselig terrenget ut og vi er på kraterkanten og kan se Uhuru Peak i det fjerne. Etter en kort drikkepause er det ingenting som kan stoppe oss. Vi har fått ny energi, og vi nyter utsikten til Mawenzi og de store isbreene. Når vi nærmer oss toppen tar Gaudence armen sin rundt meg, men jeg har lyst å løpe de siste 100 metrene alene, og så har jeg klart det! 5895 m, Afrkas høyeste punkt! Kort tid etter kommer pappa og så Helen. Vi klarte det alle sammen.

Avskjed
Etter noen raske bilder i det iskalde været starter vi nedstigningen til Mweka Camp, en tur som fører oss 3000 høydemetere nedover gjennom alle klimasoner, helt ned til jungelen. Jeg går helt automatisk, tærne verker, detter to ganger på noen glatte stener, pappa har fått blemmer på hendene fra stavene, og vi går og går. Nede i campen er vi så trøtte at vi ikke kan forestille oss å gå igjen - noensinne. Neste morgen blir vi som vanlig vekket med varm te, og overraskende nok er vi i fin form for den siste etappen til utgangen av Kilimanjaro nasjonalpark. Etter en to timers kosetur gjennom urskogen synger og danser bærerne kilimanjarosangen for oss til avskjed. Store, sterke, omsorgsfulle Gaudence ser veldig trist ut, og jeg er litt trist også at den spennende reisen snart er over og at jeg må si hadet til de nye vennene mine. Jeg husker godt da jeg så Afrika første gang på kartet i atlaset mitt, hemmelighetsfult, farlig, spennende, men uoppnåelig og fjern. Nå er menneskene, dyrene, plantene og fjellene en del av meg som jeg aldri kommer til å glemme. Mitt Afrika, mitt Kilimanjaro!