Moskva, Moskva!
Fra den italienske restauranten i den øverste etasjen på hotell Radisson Royal har man en fantastisk utsikt over byen. Maten er som en drøm og kelnerne leser våre ønsker, menneskene rundtomkring er stilige og elegante. Men prisene er så ufattelig høye at jeg nesten ikke våger å bestille dessert. Jeg er i den rike, moderne delen av Russland. Jeg har vært på tur i fem dager nå, og jeg har opplevd et eldgammelt tog fra Oslo til Stockholm samt ”mittsommarafton” på fergen til Helsinki. Derfra fraktet hurtigtoget Allegro oss i løpet av 3,5 timer til St.Petersburg. Dette er en perle av en by med imponerende, nyoppussede bygg og ikke minst den fantastiske kunstutstillingen i Eremitagen. Stort lenger tok det ikke fra St.Petersburg til Moskva, her suser lyntoget Sapsan med 200 km/t gjennom det flate landskapet, og etter fire timer var vi midt i Moskva-kaoset med usbekiske bagasjebærere, grådige drosjesjåfører og tett trafikk. (Artikkelen fortsetter under bildene)
Miks av Balkan og Alpene
Etter en 24 timers togtur treffer vi Viktor, guiden vår, på stasjonen i Mineralnye Vodi helt sør i Russland. Med minibuss går det raskt sørover og inn i Baksandalen. Etterhvert dukker taggete fjell og snø opp i det fjerne. Høydemåleren viser 2400m da vi ankommer i Cheget, som er utgangspunkt for tre akklimatiseringsturer. Været er dårlig de neste dagene, og Elbrus og resten av fjellene skjuler seg i skyer. Viktor har fått sin alpinutdannelse i militæret under sovjettiden, og han er veldig streng. Jeg har en følelse at han synes det er feil at en så ung jente som meg skal prøve seg på Elbrus. Turene føles som en test, tiden blir stoppet nøye, og til tross for at vi er raske kommer det ingen ros, men derimot negative kommentarer.
Klarer - klarer ikke?
Fra Azau tar vi gondolbanen opp til «The Barrels», vårt utgangspunkt for bestigningen av Elbrus. Som navnet sier, bor vi i et slags rør som ligner en stor oljetank, med plass til seks senger, plassert på en fjellhylle pa 3700m. Fra vår tank har vi utsikt til Kaukasuskjeden på den ene siden, og til toppen av Elbrus fra sengevinduet mitt. Plassen hadde vært perfekt dersom det ikke fantes «The house of pain and agony», som fellestoalettet heter blant fjellklatrerne. Elbrus er 5642 meter høy og kjent for sitt ustabile vær. I går måtte en gruppe klatrere snu på 5300 meter på grunn av mye snø og stor rasfare. Værmeldingen for i morgen viser en klar natt, litt sol på formiddagen, lite vind, men snø fra klokken 1200. Viktor har skjønt at vi ikke var fornøyde med ham. Derfor er han mye mer fokusert på oppgaven, nemlig å hjelpe oss å komme trygt opp på toppen og tilbake. Vi organiserer en snøprepareringsmaskin som skal kjøre oss opp til 4600m slik at turen blir fire timer kortere, og vi unngår snøstormen på ettermiddagen. Jeg prøver å legge meg tidlig, men i hodet mitt er mange tanker om morgendagens tur, og jeg ligger våken lenge.
En drøm over skyene!
Vi blir vekket kl. 0100, får litt havregrøt, og så blir vi jaget ut i den kalde natten. Snøen er dyp, og Viktor tråkker sporene. Langsomt dukker lyset opp i øst, og en vanvittig utsikt åpenbarer seg: et bratt snøheng som leder til himmelen og under oss de ville Kaukasusfjellene. Rundt 07:00 er vi på 5300 meter, på sadelen mellom de to vulkantoppene av Elbrus. Vi tar en kort pause, deponerer ryggsekken og utstyr, og angriper det bratteste partiet for å komme på selve topplatået. 20 skritt - pause - 20 skritt - pause. Laaaangsomt går det oppover. Noen kommer ned fra toppen og roper at det er kun 10 minutter igjen, jeg er trøtt og sliten og bruker 20 minutter, men så har jeg klart det! Jeg ser et sammenhengende skydekke langt under meg, to vulkantopper som stikker ut av tåkehavet, og vår lille ekspedisjon er nå på toppen av Europa. Et magisk øyeblikk!
Yngste jente
Tilbake i Cheget er det mange som gratulerer meg, og klatreagenturene sier at jeg er den yngste jenta som har kommet opp på Elbrus noensinne. Spesielt gøy synes de det er at jeg heter Amundsen. Men jeg konsentrerer meg heller på å nyte en saftig kyllingshashlik med fersk salat og en iskald cola. Å klatre Elbrus var ingen lett oppgave. Vi hadde gode snøforhold og bra vær, men vi hadde også nok tid og tålmodighet til å vente på sjansen vår. Det er alltid fjellet som bestemmer, og vi er bare på besøk. Men er man velkommen så er det fritt frem å nyte en fantastisk og helt unik opplevelse som sitter i minnet for alltid!
