Tur nummer to til Norges høyeste fjell forkorter tiden for gjennomføring av prosjektet til fire år.
Tid er alt
Etter en fantastisk førsommertur til toppen av Spanias høyeste fjell, Mulhacén, hadde vi egentlig klart alle de 46 høyeste toppene i Europa. Men i og med at det var et stort gap på fem år mellom første "European Highpoint" (Galdhøpiggen, 2007) og den neste toppen (Møllehøy, Danmark, 2012) bestemte vi oss for å avslutte prosjektet med enda tur til på Galdhøpiggen.
Forpliktelser og begrensninger
Sommeren gikk med billoffing i Tyskland og Italia, med turer opp på Gran Sasso og Gran Paradiso, men også med mye bading samt kultur og historie; operaen Aida på Arena di Verona, diverse minner fra annen verdenskrig (Ørneredet, samt stedet hvor Mussolini ble holdt fanget under krigen), og til og med New Age-sekten Damanhur med sitt fantastiske "Temple of humankind" ble besøkt. Tiden fløy, skolen begynte, og høsten kom. Nye skolefraværsregler (som minner mer om Nord-Korea enn Norge) ble vedtatt, og den eneste sjansen vi hadde for å ta en tur til Galdhøpiggen var enten i helgene eller i høstferien. Ingen av helgene hadde gunstig vær, og i høstferien hadde vi planlagt en tur til Armenia… men så oppdaget pappa at det var meldt flott vintervær med sol og vindstille på Galdhøpiggen dagen før vi skulle dra til Moskva og Armenia…
Rask, improvisert - og helt på grensen
…og så begynte en reise som bare vi kan finne på; inn i bilen med fjellutstyret på ettermiddagen, full fart til Beitostølen, innsjekking på hotell samt en sen middag. Opp kl 0430 neste morgen, og full fart til Lom og videre til Juvasshytta. Vi ble belønnet med en fantastisk soloppgang idet bilen kjempet seg oppover hårnålsvingene på den etter hvert isbelagte smale veien. Oppe på parkeringsplassen ble vi møtt av en illsint kafé-eier, som ville sende oss tilbake fordi han mente at parkeringsplassen hans var kun for de som skulle kjøre ski. Vi hadde virkelig dårlig tid, så vi ble enige om å betale et - høyst sannsynlig ulovlig innkrevd - parkeringsgebyr.
Alene i vinterparadiset
For to dager siden passerte en snøstorm Jotunheimen og dekket hele området med 40cm nysnø. Ingen hadde gått på toppen siden, så pappa fikk æren av å lage de første sporene oppover isbreen. Hans pusting og pesing samt noen misfornøyde kommentarer tydet på at det var en ganske tung jobb. Idet vi nådde frem til eggen kunne vi virkelig velge fritt hvordan vi ville angripe den, og bestemte oss for en bratt og nydelig snørygg.
Vanligvis lett, men ikke i dag…
Av og til sank vi inn til hoftene i den løse snøen, men etter hvert kom vi frem til fast fjell, og gjorde raskere fremskritt. Snøen og noen glatte steiner krevde full oppmerksomhet, - her var det fullt mulig å skli og falle et godt stykke nedover. Men etter alle våre turer og de erfaringene vi har samlet, var konsentrasjonen og oppmerksomheten en vel innøvd rutine, og vi kunne nyte den fantastiske utsikten.
Fjellmagi på sitt beste!
Etter tre timer var vi på toppen, slitne, men overveldet av den eksklusive dagen som hadde gitt oss sol og vindstille midt oppe i et magisk vinterlandskap, med bare oss to på toppen, helt alene. Det er et av disse øyeblikkene som fester seg til hukommelsen for alltid! I og med at vi måtte rekke flyet til Armenia, var vi raske med å ta noen toppbilder og kom oss så fort som mulig tilbake til bilen. GPS'en viste at vi hadde akkurat nok tid til å nå Gardermoen en halv time før flyets avgang, så pappa kjørte veldig konsentrert og effektivt, og snart satt vi svette, men fornøyde på Aeroflots helt nye A320-fly til Moskva.
Slutten på en stor reise
Ringen var sluttet, vi hadde klart alle European Highpoints i løpet av fire år, og jeg er den yngste i verden som har klart dette - ikke at det betyr så mye for meg, men hele prosjektet har vært en fantastisk anledning til å bli kjent med Europa, se og treffe nye mennesker og kulturer. Alt jeg har sett og opplevd har påvirket og utviklet meg som person; mer tolerant, med større kunnskap, enda mer nysgjerrng… jeg kommer aldri til å slutte å reise!
