Færøyene

Ensomt og dyrt

Midt i Atlanterhavet, et stykke nordvest for Skottland, ligger Færøyene. I motsetning til Azorene vokser det nesten ingen trær her, og i mai er landskapet preget av endeløse brune gressletter og fjell av mørk basalt. Spisse klipper rager opp av Atlanterhavet, og bak disse truer mørkegrå skyer. Av og til dukker det opp et lite tettsted med noen få hus og kanskje en kirke. Mennesker ser man ikke så ofte, men sauene er overalt. Tjeld, måker og en og annen  lundefugl bidrar så godt de kan til dyrelivet.

Ting skal være riktig!

Grunnen at vi har besøkt dette gudsforlatte øyriket er Slættaratindur, et lite fjell, 880m høyt, og høyest på Færøyene. Færøyene ligger på den europeiske kontinentalsokkelen, og er per dags dato ikke noe uavhengig land – formelt sett er dronning Margrethe av Danmark statsoverhodet. Dermed er Møllehøy (170m) ikke det høyeste europeiske fjellet i Danmark. Riktignok har Danmark også en viss kontroll over Grønland, og på Grønland finnes det Gunnbjørns Fjeld, 3693m høyt. Men Grønland ligger helt entydig på den amerikanske kontinentalplaten, og er dermed ikke en geografisk del av Europa.

Tåke, tåke…

Været har vært dårlig på de siste turene, og også denne gangen skjulte fjellet seg i tykke tåkeskyer. GPS var helt nødvendig for å finne begynnelsen av stien, utover det var veien opp til toppen ingen stor utfordring for meg – mest for pappa, som fremdeles slet litt med skaden han hadde pådratt seg på vei ned fra Pico på Azorene for tre uker siden. Da vi var oppe, trakk  skylaget seg litt oppover, og ville klipper og et endeløst Atlanterhav dukket opp. Tenk dette stedet i august og i solskinn! Fulle av optimisme gikk vi tilbake til bilen og gledet oss til en god middag i hovedstaden Torshavn – som ble en stor skuffelse, med svette hamburgere og steketorsk til blodpris…