Til toppen av Østerrike

Jeg har en plan!
De fleste nordmenn har et tett forhold til naturen, og enhver turgåer med respekt for seg selv har vært på Galdhøpiggen, Norges høyeste fjell. Østerrike og Norge har mange fellestrekk, og hva ligger nærmere enn å prøve seg på Østerrikes høyeste fjell også? Men de første undersøkelsene viste snart at det var en oppgave av helt andre dimensjoner. Som ansvarsfull pappa er det min oppgave å sørge for at turen går bra. En vakker dag var det en særdeles bra værmelding for Alpene, og neste morgen satt Michelle og jeg på flyet til München!

Hytteliv på østerriksk.
Pappa begynner å gå langsommere og ser ganske bekymret ut. ”Hvor i all verden er hytta? Nå har vi gått i to timer, og vi skulle ha vært der for lenge siden.” Det har blitt så mørkt at vi må bruke hodelyktene. Dalen blir smalere og brattere, og vi krysser noen isflak som dekker den smale stien. Bra at vi ikke ser hvor langt ned det er her. Jeg tenker på hvordan pappa og jeg skal overnatte under en stein og holde oss varme. I siste minutt dukker hytta opp bak et hjørne, klistret til en bratt egg. Inne blir det akkurat servert middag, og folk er i veldig godt humør, synger og drikker snaps. Jeg er for trøtt til å spise, og kjenner høyden litt i hodet mitt. Snart ligger jeg på madrassen og sover som en stein.

Litt ekstratrening på kvelden.
Jeg elsker min datter! Også når hun mister fleecejakken sin midt i en bratt fjellvegg. Vi har akkurat kommet opp til platået på 3400m og sitter på en fjellhylle og nyter den varme kveldssolen. Langt under oss ligger Stüdl-hytta og den store isbreen vi har krysset i dag, med en stor og dyp sprekk som skjærer gjennom hele bredden. Man kan fremdeles se sporene etter det store snøraset som har gått for noen dager siden. Ikke en eneste sky å se i horisonten, og noen hundre meter over oss troner den bratte fjellpyramiden til Grossglockner. Et klatrelag har akkurat kommet tilbake fra toppen og tar av seg stegjernene på den lille terrassen til Erzherzog Johann-hytta, hvor vi skal overnatte i dag. Men før vi går inn, svinger jeg meg ut over kanten og ned i avgrunnen, og klatrer 150 høydemeter ned - helt alene, usikret og i full balanse – ned dit hvor en av de som kom opp etter oss har sett en ensom fleecejakke. Det kan bli kaldt på vei til toppen i morgen...

Balansegang mellom himmel og jord.
Pappa har fortalt meg om ”Glocknerscharte”, en åtte meter lang, smal overgang mellom de to toppene til Grossglockner, hvor det går tusen meter rett ned på begge sider. Jeg har også hørt om ham fra Polen som for noen uker siden falt ned da han prøvde å krysse denne eggen... Allerede på hytta tar vi stegjern og klatresele på oss og går ut i kulden. Stien blir snart veldig bratt, og ender i ”Glocknerleitl”, en trang isrenne. Langsomt går vi opp mot toppeggen, hvor den virkelige fjellklatringen begynner. Jeg er uheldig og mister det ene stegjernet, men en snill østerriker henter den opp for meg. Når vi endelig kommer frem til ”Glocknerscharte", sikrer vi oss på en jernstang, og jeg balanserer forsiktig over eggen uten å være redd. På den andre siden venter femti meter med morsom, loddrett klatring på oss. Snart går det ikke videre, og vi står på toppen av Østerrike, i solskinn og med en utsikt som tar pusten fra meg. Det er slike øyeblikk jeg klatrer for!